Av Åse JB

Vi har snakket om likvidatorer. De som ryddet opp etter ulykken.

Men Kate Brown forteller i kapittelet Wooly Truths, s. 81 – 95, i boka si, at hun i det sentrale statsarkivet for øverste regjeringsorganer i Kyiv fant et dokument:

«… som gjorde meg forvirret. Det var en begjæring som ba om «likvidatorstatus» for 298 personer som jobbet i en ullfabrikk i den nordlige Ukrainske byen Chernihiv. «Liquidators» var en betegnelse reservert for folk som mottok betydelige doser radioaktivitet mens de var ansatt for å rydde opp etter Tsjernobyl-ulykken. Jeg ble forvirret. Hvordan kunne ullarbeidere, de fleste av dem kvinner, ha vært likvidatorer?»

Sammen med kollegaen Olha Martynyuk leide hun bil og dro til ullfabrikken i Chernihiv i juli 2016. Langt unna evakueringssonen for Tsjernobyl. Ullfabrikken tok imot ull for sortering og vasking før den gikk videre til andre fabrikker for å bli til garn og stoff. Sjefen visste ikke mye om ull, men lederen fra 1986 husket. Den våren, sa hun, etter vårklippingen, ble 21 000 tonn levert til fabrikken fra hele Ukraina. Fra forurensede og rene områder. De arbeidet, tre skift i døgnet, hele uka. To arbeidere ved avlessingsplassen begynte å blø neseblod, en annen ble kvalm. Moskva sendte personell som kunne måle, og de måtte endre rutinene. All ull som var over en viss grense (10 μSv) ble sortert fra. Høsten 1987 sporet de opp en landsby der driverne ble pålagt å grave ned ulla. Etter det, sa hun, var det knapt radioaktiv ull. Arbeiderne kunne fortelle en annen historie. Bare 10 kvinner av de over 200 som sto på lista, var tilbake. Det virket som de i 30 år bare hadde ventet på at noen skulle komme for å høre deres historier.

Kapittelet er langt. Jeg tar bare med litt fra avslutningen.
Før de forlot Chernihiv dro de tilbake en tur. Kvinnene studerte lista igjen og sa «etter Tsjernobyl er mange av oss borte. De døde ikke alle på en dag. – De ble syke og døde gradvis, av hjerteproblemer, av kreft. – Ingen av disse sjåførene er i live. De døde da de var bare førti og femti år.»

Vi anbefaler Kate Browns bok.